Recency-effekten
Recency-effekten er måten du husker de siste tingene i en liste best på, fordi de fortsatt er ferske i korttidsminnet når du prøver å hente dem fram. Den er partneren til primacy-effekten, som løfter de første tingene.
Når du leser en liste med fakta eller hører en forelesning, blir tingene på slutten liggende i hodet en liten stund. Så hvis du tester deg selv med en gang, kommer de siste punktene lett tilbake. Haken er at løftet falmer fort. Vent noen minutter, eller gjør noe annet imellom, og slutten på listen er ikke lenger noe spesiell.
Dette betyr noe for hvordan du leser. Midten av en lang økt er faresonen, siden den verken får det ferske løftet fra slutten eller den ekstra oppmerksomheten starten ofte får. Å dele stoffet i mindre biter gir deg flere starter og flere slutter, så færre ting havner i den svake midten.
Det forklarer også en vanlig felle. Emnet du repeterte sist føles mest solid, men den følelsen er bare recency, ikke reell læring. Løsningen er å komme tilbake til det stoffet senere, når korttidsløftet er borte, og se om det fortsatt holder.
Mia pugger en liste med tjue nøkkelbegreper kvelden før biologiprøven. Neste morgen husker hun bare de fem siste tydelig, fordi resten ikke hadde noe som holdt dem ferske. Etter det begynte hun å repetere i små bolker og teste seg selv dagen etter, ikke med en gang.